Bare 15 % av 9.klassingene som bruker "data" på skolen mer enn en time annenhver dag? Seriøst?

Jeg kan nesten ikke tro det er sant? I 2013, hvor vi lever i et digitalt samfunn hvor fler og fler tjenester befinner seg på nett, hvor kunnskap og informasjon florerer i en digital verden og hvor teknologirevolusjonen har skapt endringer i alle deler av samfunnet, så bruker altså kun 15 % av 9.klassingene "data" på skolen mer enn en time annenhver dag? Hvordan kan dette henge sammen?

Har ny teknologi ikke bidratt til å endre skolesystemet?

Det ser faktisk ikke slik ut. I 2011 var det kun 15% av elever i barneskolen som brukte PC mer enn tre timer per uke på skolen. 60% av tiden norske elever er på skolen, jobber de alene. Dette viser at nye teknologi i liten grad har påvirket arbeidsprosessene. Gamle arbeidsprosesser brukes på ny teknologi. Det kan se ut som om myndighetene ser på ny teknologi som et støtteverktøy, ikke som noe som muliggjør nye arbeidsprosesser og organisasjonsformer. Og det må jo starte her! Myndighetene må sette fokus på digital læring! Myndighetene må sette igang og muliggjøre nye arbeidsprosesser gjennom tilpassede læreplaner, gjennom nye rammevilkår og gjennom å tilrettelegge slik at skoler kan ta kostnaden det evt vil koste å innføre nye arbeidsprosesser rundt teknologien som allerede eksisterer. Studier viser at en av de viktigste faktorene for suksessfull læring er læreren. Derfor må også lærerstudiet tilpasses den nye digitale hverdagen.

Lærerstudentene trenger bedre opplæring i bruk av IKT og skolelederne må ta ansvar for å lage en strategi for å øke IKT kompetansen i skolen.

Dette var noen av hovedkonklusjonene fra konferansen Læring for framtiden, som gikk av stabelen i Oslo i høst. Kanskje er dette noe ny blå regjering prioriterer?

 

Er delingstjenester utelukkende positive?

"Å dele vil si at vi gjør ressurser vi selv eier eller disponerer tilgjengelige for andre i en eller annen form for kontekst", Arne Krokan.


Om vi tenker etter, deler vi mye i løpet av en dag. Vi deler kanskje morgenavisen, enten med vår ektefelle over frokostbordet, eller med mange fler om det gjelder den digitale utgaven. Vi deler muligens bil med noen på vei til jobb. Kunnskap blir delt til mange på ulike måter i løpet av arbeidsdagen. Kanskje holder vi foredrag, sender ut dokumentasjon på mail eller deler lenker på sosiale medier. Vi deler kanskje på oppgaven å transportere barn på ulike aktiviteter med andre foreldre og vi deler kanskje verktøy, tips og råd med nærmeste nabo når ny garasje skal bygges. Deling finnes og har blitt gjort i stor grad i all tid. Denne typen deling jeg har nevnt kan for det meste betegnes som personlig deling. Selvstendige enkeltindivider deler enkle ressurser.
 

Noe som i de siste årene har vokst frem, kalles kollektiv deling. Deling gjøres mellom en større gruppe mennesker. Digitalisering av tjenester har her gjort det enklere å dele med fler. Eksempel kan være som nevnt over deling av informasjon via digitale nettaviser. "Couchsurfing" er et annet eksempel på en delingstjeneste som har vokst seg stor den siste tiden. Tjenesten tilgjengelig gjør informasjon om steder man kan overnatte på gratis, rundt om kring i verden. Det gjør reiser tilgjengelig for menneskegrupper med mindre kapital, f.eks studenter, det er sosialt og man vil antageligvis knytte nye relasjoner til dem man låner sofaen hos. "Getaround" er et selskap som hjelper deg å leie ut bilen din i perioder du selv ikke bruker den. Konseptet er et godt eksempel på det som kalles collaborative consumption eller kollektivt forbruk. "Zipcar" er en annen tjeneste som angår transport. Dette er en medlemstjeneste, der medlemmene har tilgang til et bilkollektiv. Zipcar har ca 760000 medlemmer og ca 10000 biler i sitt bilkollektiv.
 

Ved første øyekast, er disse tjenestene utelukkende positive. Vi deler og drar nytte av hverandres eiendeler, som hus, hjem, bil og kunnskap. Transaksjonskostnadene senkes og nettverkseffekter skapes. Jo fler som bruker tjenestene, jo bedre vil tjenesten fremstå som. Men hva med områdene som disse voksende tjenestene vil konkurrere med? Hva med hotellbransjen? Hvordan vil Airbnb eller Couchserfing påvirke den allerede eksisterende hotellindustrien? I de største byene i USA er Airbnb ca 21% billigere enn å bo på hotell. Vil det ikke være naturlig å velge det rimeligste alternative dersom man kan stole på at opplevelsen vil være like god? Tillitsspørsmålet vil være sentralt i bruk av denne typen tjenester. Vil vi få en god sofa å sove på? Vil huset vi leier være like fint som på bildene? Vil bilen vi leier ut bli levert tilbake i like god stand som den var når vi leide den ut? Tillitssystemer bygges opp rundt disse tjenestene for å hjelpe oss på vei. Jeg tror fremdeles ikke jeg ville lånt ut pengene mine til privatpersoner isteden for en bank, på grunnlag av en digital tillitsdatabase. Men hvem vet, plutselig er vi der! :)

 

Commodities

Commodities er produkter eller tjenester hvor det eneste faktoren som skiller dem er pris. De andre egenskapene er så like fra leverandør til leverandør at de ikke kan regnes som spesielle. Et godt eksempel på dette er strøm, hvor prisen er det som i hovedsak skiller leverandørene fra hverandre.

Et annet eksempel på en commodity er nyheter. Du kan få dem fra ulike leverandører, på ulike kanaler, men i bunn og grunn er det kun prisen som kan skille den ene leverandøren fra den andre. Avisleverandører går fra fysisk produksjon, der de er i ferd med å bli en commodity, over i den digitale verden for å forsøke å unngå å kun konkurrere i priselementet.

Noen digitale aviser som Aftenposten og VG forsøker å hindre at tjenestene deres blir commodities ved å lansere tilleggstjenester som krever betaling. Dette kan være tilpassede personlige tjenester som folk er interresert i å betale ekstra for å få med seg. Slike tjenester skaper lojalitet hos leserne og det er med på å hindre at tjenesten blir en commodity, eller iallfall forsinke overgangen.

Dersom du vil unngå at tjenester blir behandlet som commodities, kan du utvikle dem som merkevarer, eller bundle dem med andre varer og tjenester, det vil si selge dem som samleprodukt eller samletjeneste. Humble Bundle er det godt eksempel på dette. Humble Bundle har satt sammen dataspillpakker. Gjennom å bundle spillene får  de et høyere totalsalg enn de ellers ville fått. Hver for seg vil spillene fremstå som commodities, men ved å bundle fler spill i en pakke, hindrer de at produktet totalt sett blir en commodity. Humble Bundle er også en kjent spilleverandør og har fokusert på merkevarebygging, noe som også er en faktor å ta hensyn til når vi velger leverandør.